Date: Fri, 13 Oct 2023 15:56:00 +0000 From: Stian Subject: Avloseren (Norsk) Avløseren ++ Denne historien er oppdiktet, og alle likheter med faktiske personer, steder eller hendelser er tilfeldig. Husk å donere til Nifty! Gå til donate.nifty.org og vær med på å støtte en tjeneste som har gitt med og andre mye glede gjennom mange år. Hvis du har tilbakemeldinger er det bare å ta kontakt på e-post: stian.alvom@proton.me ++ Jeg var ikke den eneste niendeklassingen i byen som bodde alene sammen med mora si i et vanlig lite rekkehus, det var sikkert fire-fem andre bare i klassen min. Men jeg visste ikke om noen andre som hadde som sin største drøm å bli bonde. Det nærmeste vi kom landbruk i nabolaget mitt var den lille flekken med gress mellom gjerdet og terrassen, som tok cirka et kvarter å slå, selv om vi bare hadde en sånn trommelklipper som måtte dyttes. Men helt siden jeg var liten hadde det vært drømmen å være bonde, stelle med dyr, kjøre traktor og jobbe ute. Mora mi hadde snakka med landbrukskontoret i fylket, og de var veldig positive til å formidle avløseroppdrag, men forutsetningen var at jeg hadde traktorlappen. Så jeg spytta en god slump av konfirmasjonspengene inn i kjøreopplæring på traktor, mens kompisene mine fantaserte om lettmotorsykkel eller moped. Jeg fylte 16 år den 16. juni 1996, og gikk ut av undomsskolen onsdagen etter, den 19. Den 20. hadde jeg oppkjøring på traktor, og sto med glans. Da jeg kom inn døra hjemme og vifta med den midlertidige førerkortet strålte mamma av glede og gav meg en lang klem. "Du er jammen flink, Stian", jublet hun, "og nå blir du glad, for de ringte fra Avløserlaget for en times tid siden, snakk om timing! Jeg sa at lappen sikkert er i boks og at jeg venta deg hjem i ettida, så de skulle ringe tilbake da. Det var visst snakk om noe som hasta litt." Mamma måtte strekke seg godt for å gi meg en klem til. Det var mange år siden jeg vokste fra henne, og nå hadde jeg stoppa på 187 centimeter, over 20 centimeter høyere enn mora mi. Faren min hadde visst vært enda høyere, han kjørte seg ihjel, bare 19 år gammel, før mamma visste at jeg var i magen. Mamma var 22 år da, og det var visst bare en tilfeldig greie med faren min på en fest like før ulykka som gjorde at jeg blei til. Jeg hadde et bilde av ham, og det var ikke tvil om at han var faren min, vi var ganske like. Han så ut som en søttitalls versjon av meg: mørkebrunt, tjukt hår med fall, mørkeblå, glade øyne med et påfallende glimt, bredt smil med litt store tenner, og en litt veik hake til en så bredskuldret og atletisk bygget høy gutt. 18-åringen på bildet smilte mot meg hver dag fra plassen på skrivebordet, og det hendte ofte at jeg savna å ha en far. Det var rart at en som var så lik meg hadde funnes, og at han døde før han egentlig blei voksen. Jeg syntes også det var rart at den pornobarten han hadde noen gang hadde vært moderne. "Tenk at jeg har en så kjekk og voksen gutt" smilte mamma og rufset meg i den brune midtskillen, akkurat i det telefonen på veggen bak henne ringte. To timer senere satt vi i den knøttlille Mazdaen til mamma, på vei ut av byen. I baksetet lå en bag med klær, arbeidstøy og toalettsaker, og de nye gummistøvlene stod skinnende og ubrukte i dørken bak førersetet. Karsten fra Avløserringen hadde forklart at en melkebonde i Rudslidalen, helt på andre sida av nabokommunen, hadde fått en skade og var sykmeldt, antagelig i minst en måned, kanskje enda lenger. Kanskje jeg kunne stille på kort varsel siden skolen var slutt? Det var nesten to timer unna, men jeg kunne få kost og losji, og han kunne også kjøre meg hjem innimellom hvis jeg trengte. Det var god betaling, og jeg var ikke i tvil: dette var tidenes sommerjobbsjanse. Mamma var også positiv, hun mente nok at en sterk og frisk ung mann på 89 kilo var relativt trygg hos en fremmed familie i noen uker, så vi lovte at vi skulle være i Rudslidalen før fjøstid samme kveld, og at jeg kunne stille så lenge det var behov, men ikke lenger enn til skolestart om sju uker. Dermed var det klart at jeg skulle få være bonde, helt på ordentlig, hele sommeren. Litt over klokka fem kjører vi inn på et lite, koselig tun etter å ha lagt bak oss ti minutter med humpete grusvei. Et hvitt, lavt hus med saltak ligger til høyre, og en låve med fjøs til venstre. Rett fram ligger et skjul og et lite drivhus. Plenen er velstelt, og det vokser blomster langs veggene på både hus, skjul og låve. Bak låven, innegjerdet av en oransje elektrisk gjerdestreng, går noen kuer rolig. Det lukter nyslått gress og sommer når vi åpner bildørene og går ut. En mørkhåret mann i rutete skjorte og en arm i fatle kommer ut døra på det hvite huset og kommer mot bilen. Han strekker ut den ledige venstrehånda og hilser, litt keitete, på oss begge. "Jan Erik heter jeg, så fint å få avløser hit på så kort varsel", smiler bonden. "Er visst uoppdragent å ta folk i venstrehånda, men så er jeg ikke så vant med å se fremmedfolk heller", spøker han etter at vi har presentert oss. Han ser ut til å være omtrent på alder med mamma, sånn slutten av tredveåra. Han er solbrun og svartmusket, med helt kortklipt, svart hår, litt måne og høye viker, kraftige øyenbryn og et kort, buskete skjegg. Øynene er gnistrende lyseblå og har et trist drag, selv om minen ellers er smilende og imøtekommende. Han er bredskuldret og slank, og ganske mye lavere enn meg, kanskje omtrent 175 centimeter. "Ble nå helt ugreit dette her" sier han og løfter litt på armen i fatle. Den er gipset over håndleddet, så bare fingrene stikker ut. De ser hovne ut samnenlignet med venstrehånda. "Holdt på å fikle under panseret på den der", forklarer han og nikker mot en gammel rød Massey-Ferguson som står parkert ved låvebrua, "så viser det seg at jeg har slurva med sikringa som en amatør, og så smekker lokket igjen rett over håndleddet. To småbein rett av, sa de på sykehuset. Rart med det, når man treffer på rett plass..." Mamma og jeg trekker begge lufta inn gjennom sammenbitte tenner i sympati. "Måtte du hentes i ambulanse?" spør mamma, "Det er jo over en time å kjøre til sykehuset!" Jan Erik smiler. "Burde vel ringt etter hjelp, men en er jo litt idiot i sånne situasjoner. Er vant til å slå meg litt innimellom, så først tenkte jeg at det var bare en smekk som ville gå over. Men etter et par minutter dunka det ganske greit, og hånda hovna opp noe voldsomt, så da tenkte jeg at her er det best å få det ordna av fagfolk. Hadde noe Paralgin liggende fra et ribbeinsbrudd for noen år siden, så jeg tok to av dem og kjørte til sykehuset sjøl. De kjefta litt da de skjønte hvor langt jeg hadde kjørt, og det var ikke lett å måtte styre og gire med venstrehånda med dobbel dose varseltrekant innabords, men jeg kom nå fram uten flere skader." Han forteller med en lett tone, i rolig tempo, og med et smil som avslører at denne hendelsen allerede er i ferd med å bli en "god historie". "Pleier nå egentlig å være mer fornuftig enn som så, men det var innmari vondt og jeg var nok ikke på mitt skarpeste." Han ser avvæpnende på mamma som for å forsikre henne om at han ikke er en uansvarlig mann, sånn egentlig. Jeg tipper at mamma lar seg sjarmere av den jordnære og rolige mannen, for hun bare kvitrer og smiler mens hun uttrykker sympati med den vonde hånda. Mens Jan Erik forteller geleider han oss opp den lille steintrappa og inn den pene, gamle dobbeldøra på midten av langsida av huset. Vi går gjennom en liten gang, forbi ei bratt trapp som leder til andre etasje. Vi tar til venstre inn på kjøkkenet, et koselig, blåmalt rom, overraskende stort til et så lite hus, med planter i vinduene og hvite gardiner. Det lukter kaffe og brød. "Ja, det ble ikke noe middagslaging på meg i dag, dere får beklage!" unnskylder han seg mens han gestikulerer at vi skal sette oss ved det runde bordet i hjørnet. I stedet har han varmet opp rundstykker og satt fram hjemmelagd rabarbrasyltetøy, ost og smør. Maten er nydelig, og kaffen helt perfekt. Han forteller mens vi spiser om oppgavene jeg kommer til å ha de neste ukene. "Det er nå egentlig mest med de kyrne, de må melkes morgen og kveld klokka seks. Slåtten ble jeg ferdig med i helga, men jeg hadde en slags plan om å male huset i sommer, så hvis været slår til kan det hende jeg setter deg i sving med det, hvis det er greit?" Han kikker på meg med et uttrykk som gjør det tydelig at han ikke vil presse meg til å jobbe med ting jeg ikke vil gjøre. Han vet vel at det er vanskelig å skaffe hjelp. "Helt supert det!" svarer jeg med munnen full av brød og syltetøy. "Ja, vi kan jo se an litt hva du har mest lyst til også, etterhvert. Fjøsstell kommer vi ikke utenom, men ellers ser vi an vær og humør. Jeg trenger sikkert en hånd i kjøkkenhagen innimellom, og så pleier jeg å ta unna litt melk til ost og smør, så det kan kanskje også være greit å ha en ekstra høyrehånd til. Så må du gjerne øve på å bruke redskaper og traktor mens du er her, selvsagt, jeg skal vise deg hvordan ting fungerer." "Åh, her får du en spennende sommer!" bobler mamma blidt, og jeg tenker akkurat det samme. Og så heldig at Jan Erik virker så trivelig, det kunne jo vært så mye verre. "Jeg håper jo at jeg ikke skremmer ham vekk, i hvert fall" smiler bonden. "Jeg kjører deg gjerne hjemom en tur eller inn til byen hvis du trenger det, bare si fra. Og telefonen er det bare å bruke." "Takk, det skal jeg." svarer jeg. "Men å bo på gård er liksom drømmen, så det blir kanskje heller slik at du blir sliten av å ha meg tråkkende her!" "Åh, nei, det er bare trivelig med litt selskap for en gammal einstøing som meg. Og vi har god plass til å trekke oss unna, så viss noen av oss trenger litt fred kan vi vel bare gjøre en avtale om at vi sier fra til hverandre." Jan Erik blunker til mamma og meg, og følelsen av at vi har med en grei og forstandig mann blir forsterket. "Jeg har redd opp til deg på det største gjesterommet, Stian, der er det et klesskap og et skrivebord. Hvis du vil overnatte, Janne, har jeg lagt på senga på kammerset også." Jan Erik peker på skrå oppover for å illustrere at soverommene er oppe i andre etasje, på andre sida av huset. "Åh, det hadde vært kjempehyggelig, men jeg må på jobb i morgen tidlig." smiler mamma. "Men kanskje jeg kan besøke dere et par dager senere i sommer når jeg har fått ferie? Det var jo helt utrolig idyllisk her oppe!" "Selvsagt, når du vil og så lenge du orker." Jan Erik kikker på klokka på veggen, som nærmer seg seks. Gjennom kjøkkenviduet ser jeg at en gruppe kuer har samlet seg foran fjøsdøra. De vifter utålmodig med halene. "Vel, unge mann, ser ut til at plikten kaller" kremter han. "Har du arbeidstøy selv? Da de sa det var en ungdom tenkte jeg at jeg sikkert hadde noe som passer å låne bort, men du var litt høyere enn venta!" "Ja, jeg har med kjeledress og støvler" svarer jeg avvæpnende. "Ja, vi er vel omtrent like rundt midten, så det hadde vel gått på et vis, men bedre hvis du har noe som passer med lengden, sjølsagt", smiler han mens han rusler over kjøkkengulvet og rydder pålegg, servise og brød pent på plass med en automatisk effektivitet, selv med en arm ute av spill. Han er omtrent 20 år eldre enn meg, og selv om han er slank er han ganske tettbygd, så det stemmer sikkert at vi er omtrent like rundt livet. Jeg er bredskuldret og har store, sterke armer, men har en smal midje i forhold til høyden. Jeg blir med mamma ut til bilen og henter tingene mine. Hun gir meg en lang klem. "Her får du det fint, tror jeg, men hvis du trenger noe eller får hjemlengsel må du ringe, jeg tar telefonen enten det er natt eller dag. Du har jobbnummeret mitt også?" "Jada, mamma!" himler jeg. "Vær flink gutt slik du pleier!" Hun setter seg i bilen, rygger ned fra tunet og forsvinner samme veien som vi kom bare en liten stund før. Jeg vinker til bilen forsvinner bak noen trær, så legger Jan Erik en brei venstreneve på skulderen min. "Jaha, nå er det Stian som er gårdsbestyrer på Fremre Rudslidal de neste ukene! Ikke verst for en guttunge det!" Han ler litt og nikker mot den lille kuflokken ved fjøsdøra. Den eneste svarte kua rauter irritert mot oss. "Damene mine begynner å bli utålmodige, men jeg skal vise deg rommet ditt så du får hive inn sakene dine først. Jeg har fjøsklærne i kjelleren, så støvler og dress kan du bare legge på trappa så lenge." Han leder an opp den smale trappa til en liten gang i andre etasje. Skråtaket går nesten ned til gulvet på hver side av rommet, og det er to nokså lave dører rett foran trappa, og to tilsvarende på motstående vegg. "Her er ditt rom" viser Jan Erik, og åpner døra inn til et loftsrom med lysegrønn panel, et vindu ned mot veien vi kom kjørende på, en fin gammel seng med stripete sengetøy, og et innebygd kleskap i hjørnet. Det er også et lite skrivebord med en enkel hylle og noen bøker. "Vegg i vegg er kammerset, og på andre sida der er badet og mitt rom." Han peker mot de to dørene på andre sida av trappa. "Du kan bare sette sakene dine her så lenge, så får vi gå og begynne kveldsstellet." fortsetter han. Jeg setter bagen min ved fotenden av senga, inntil den lave veggen under skråtaket, og følger Jan Erik tilbake ned trappa. Jeg plukker med meg kjeledress og støvler fra steintrappa utenfor ytterdøra, og følger etter ham rundt hjørnet til kortenden av huset på kjøkkensida. En kort trapp leder ned til en lav dør i gråsteinsgrunnmuren, jeg må bøye hodet for å ikke dunke oppi. Kjellerrommet innenfor er også lavt, men akkurat høyt nok til at jeg kan stå oppreist. På en knaggrekke rett innenfor døra henger en kjeledress og noen andre arbeidsplagg, og to par snørestøvler står pent oppstilt under, sammen med et par gummistøvler. I hjørnet av rommet er en utslagsvask, en vaskemaskin og to rottingkurver til skittentøy, og to binger, som jeg gjetter er til poteter, kler kortveggen lengst borte. Ellers er det bare sementgulv og steinvegger. En liten glugge ut mot tunet gir litt lys, men Jan Erik vrir på en bryter og tenner to sterke lysstoffrør i taket. "Jeg syns det er greiest at fjøstøyet ikke henger og lukter inne, så jeg pleier å skifte her" forklarer han. "Bare bruk fjøsdressen så lenge du vil, det er ikke så farlig om den blir litt møkkete, men når du syns det er på tide er det bare å bruke vaskemaskina. Hvis du setter på en maskin er det supert hvis du fyller opp med mine klær også, bare se om det er noe i kurven som passer sammen med det du skal vaske. Så gjør jeg det samme, eller blir det rart?" "Oppfattet, det er vel ingen vits i å kjøre to halvfulle i stedet for en full" smiler jeg mens jeg knepper opp dongeribuksa. "Jeg håper det er OK at vi skifter sammen, jeg bruker litt lenger tid og det er synd hvis du og kyrne må vente lenger enn nødvendig. Sjøl er jeg ikke så blyg, men hvis du vil ha litt privatliv kan jeg vente" sier Jan Erik mens han begynner å kneppe opp skjorta med en hånd. "Nei, det går helt fint" svarer jeg og drar buksa av. De krøllete, grove, kaffebrune hårene som dekker lårene og leggene mine glitrer i det skarpe lyset fra taket. Arne og Halvard, kompisene mine, kaller meg Faun fordi jeg har så hårete bein. Generelt er jeg over gjennomsnittlig hårete fra navlen og ned, både mage og ræv er godt dekka av krøllede, mørke hår. Men over navlen er jeg relativt hårløs bortsett fra armhulene, og en stadig voksende flekk midt på brystkassa. Jan Erik kikker på meg uten noe forsøk på å late som noe annet, mens han gradvis avslører en brystkasse dekket av svarte hår under skjorta. "Tidlig på'n ja?" sier han og nikker mot overkroppen min. Jeg skjønner ikke hva han mener med en gang, så han fortsetter smilende: "Med hår på kassa, mener jeg. Husker det der, jeg var også tidlig. Men på tidlig søttitall var det jo veldig på moten, så da var det status da vettu, å være først. Veit ikke om det er så ettertrakta lenger." Jeg smiler stolt og rufser litt i den lille tusten midt på brystkassa. "Åh, ja, jo. Det er vel ikke så mange andre jeg veit om som har såpass, men et par andre i klassen er det jo. Kompisen min Halvard har en del mer enn meg, på kassa i det minste. Og jeg syns det ser bra ut jeg, hva andre syns får bli deres problem!" Jan Erik ler litt. Han jobber med å få skjorta over den gipsa armen. Jeg legger merke til en veldig veltrent overkropp, med ganske definerte brystmyskler og sterke overarmer, og helt flat mage. En A-formet veiviser med lange, svarte hår begynner like ovenfor navlen og virvler seg ut ganske bredt før den forsvinner ned i linningen på dongeribuksa. Brystkassa og skuldrene er dekket av svarte hår uten antydning til grått. "Var det 17 du var?" spør Jan Erik mens han ordner skjora og henger den på knaggen. "Blei 16 forrige søndag" svarer jeg med et smil. "Ja, der ser du" smiler han. "Kan være en fordel å se eldre ut enn man er, i alle fall når man er på din alder!" Han blunker megetsigende, jeg skjønner at han snakker om å kjøpe røyk og øl. "Skjegg er leg!" smiler jeg og krafser meg på kjaken, som jeg nå må barbere daglig. "Jeg syns nå en skal være som en er, ikke noe vits i å drive å klippe og ordne så mye", sier han, og får endelig av skjorta som han henger pent på en knagg. "Som du ser lar jeg det gro fritt" fortsetter kan og krafser litt i den buskete veiviseren. "Ja, jeg også!" smiler jeg og buster litt på mitt eget magehår. Jeg benytter anledningen til å vende og vrenge litt på felleskjøpdressen mens jeg står der i bare trusa. Følelsen av å ha en voksen mann som åpenlyst kikker på og kommenterer kroppen min får det til å banke litt i kuken, så den blir litt fastere og lenger og fyller den grå bomullstrusa enda bedre enn vanlig, men jeg konsentrerer meg og holder det på et nivå der det ikke er åpenbart at jeg holder på å få stå. Jeg prøver å la Jan Erik få sjansen til å kikke så lenge som mulig uten at det virker som at jeg gjør det med vilje. Mens jeg finner ut fram og bak på kjeledressen, tråkker Jan Erik av seg dongeribuksene og står når også i bare trusa, vendt mot meg. Han plukker opp buksa og henger den pent opp etter en beltehempe. Akkurat som meg har han på en vanlig, lysegrå bomullstruse. Bulen framme avslører omrisset av pikken hans, og siden trusa er velbrukt, men ikke veldig stor, drar kuken linningen på trusa litt ned på midten og løfter stoffet aldri så lite ut fra kroppen på innsida av lårene. Jeg trekker kjeledressen på, men lar gidelåsen være åpen fra midt på magen. Sommerkvelden er varm, så jeg tenker Jan Erik kan få kikke mer på de ferske brysthåra mine hvis han vil. Jan Erik rekker meg en rull med brødposer han har liggende oppe på knaggrekka. "Gidder du å rive av en for meg?" Jeg rekker han en pose og legger rullen tilbake på plass. Han trekker den over gipsen og tar en gummistrikk som henger på en knagg. Han trer den over posen, og har dermed beskyttet gipsen mot møkk og lukt. "Skal sikkert ha denne i minst en måned, så du kan tenke deg lukta som ville blitt hvis jeg ikke dekka den til litt" smiler han. "Blir vel ille nok uansett" fortsetter han, mens han bukserer på seg en blå, velbrukt kjeledress. Den har seks knapphull, men de to øverste og den nederste knappen mangler. Vi slipper inn kuene, åtte stykker. De går villig inn og finner plassene sine, nesten helt uten at vi trenger å gjøre noe. Navn på hver enkelt står over båsene, tydelig notert på hvite plasttavler. De får litt kraftfôr, og Jan Erik viser meg hvordan melkeanlegget virker. Kuene er tamme og snille, så selv for en nybegynner går det lett og greit. Kuene melkes to og to, så det blir litt tid til småprat mellom hvert par. Jan Erik forteller at han har bodd her alene i elleve år. Moren hans døde før han husker, og mens han gikk siste året på universitetet måtte han flytte hjem fordi faren fikk hjerteproblemer. Da han døde ikke lenge etter måtte Jan Erik velge om han skulle selge, eller flytte hjem og drive gården selv. "Jeg var bare 26, og faren min var ikke fylt 60, så det var en stri tørn", forteller han, de lyseblå øynene glitrer trist. "Det hadde nå alltid vært bare meg og han, siden mor døde så tidlig, så jeg hadde nå ihvertfall ikke samvittighet til å kvitte meg med stedet han var så glad i. Jeg også, forresten." Han smiler igjen. "Skjønner jeg godt!" svarer jeg. "Det er et kjempefint sted!" Han smiler enda breiere, og ser stolt ut. Praten mellom oss går lett og uanstrengt. Til å ha bodd alene så lenge er Jan Erik lett å holde samtalen gående med, og han er ungdommelig og oppdatert, samtidig som han har en saktmodighet og vemod over seg. Vi snakker om skole, at jeg har søkt landbrukslinja, om kompisene mine og at de burde komme og hilse på i løpet av ferien, om dyra og drifta på gården. Jeg stjeler stadig blikk på den muskuløse, hårete brystkassa som er godt synlig bak de to manglende knappene. Når han går og kjeledressen beveger seg får jeg, takket være den manglende nederste knappen, også noen glimt av den grå trusa med den tydelige bulen midt i en skog av svarte hår. Jeg prøver å ikke glane åpenlyst, og jobber så effektivt jeg kan, samtidig som jeg passer på at mest mulig av min egen brystkasse er synlig til enhver tid. Stellet går fort, jeg gjør selve arbeidet mens Jan Erik viser og forklarer. Kuene legger seg ned etterhvert som de blir melket ferdig, og tygger søvnig på drøvet. Ikke lenge etter er alt ferdig, kuene har fått kveldsmaten, alle er melka og alt er vaska og rydda. Når vi krysser tunet etter fjøsstellet er sola fremdeles ganske høyt på himmelen. Arnbåndsuret mitt viser 19:39, og lufta er mild og behagelig. Jeg kjenner at fjøslukta har satt seg i fingrene, og sikkert i håret. "Dette var noe annet ja!" smiler Jan Erik, og slår meg kameratslig på ryggen. "Du kan tro det gikk sakte de to stella jeg måtte ta sjøl med denne hånda!" "Kjempegøy å få prøve helt på ordentlig" svarer jeg fornøyd. "Ja, dette kommer til å gå helt fint! Jeg blir med deg et par stell til så du får det ordentlig inn i fingra, men så tenker jeg du skal få styre deg sjøl etterhvert, så kan jeg ha maten klar til du er ferdig i stedet." Vi kommer inn i kjelleren igjen, og han knepper opp kjeledressen og jobber litt for å få den vonde armen ut av høyreermet. Når det er gjort tråkker han kjapt ut av dressen og henger den på knaggen, før han hiver sokkene i en av skittentøyskurvene. Posen over gipsen kaster han i en liten papirkurv ved vaskemaskina, og strikken henger han pent på plass igjen til i morgen. Jeg tråkker ut av felleskjøpdressen, og igjen tar jeg meg god tid med å vrenge den tilbake riktig vei før den får plass ved siden av Jan Eriks kortere, og mer slitte, blå. Uten noe videre seremoni drar Jan Erik av seg den grå trusa og legger den i skittentøyskurven. Plutselig står han der splitter naken foran meg i det lille, lave kjellerrommet. Pikken henger tungt over en stor, lavthengende pung med to svære steiner. Mannen er kanskje ikke så høy, men utstyret er det ingenting å si på. Hele skrittet er dekket av et tjukt lag med blanke, lange, krøllete svarte hår, som brer seg utover lårene og forsvinner mellom beina. Ræva er også dekket av pels, og sprekken er svart av hår, som fortsetter opp til litt over korsryggen. Jeg blir litt paff av den plutselige nakenheten, men prøver å skjule det så godt jeg kan. Det dunker i kuken min et par ganger og jeg sveller litt opp der jeg står nesten naken, men jeg greier igjen å unngå full ståpikk. "Jeg veit ikke om jeg sa det i stad, men jeg har 60-graders til høyre og 40-graders til venstre" nikker Jan Erik mot kurvene ved vaskemaskina. Den avslappa og nesten konfronterende nakenheten hans gjør at det går en liten faen i meg. Jeg bestemmer meg for at jeg skal være like fri og avslappa, så jeg passer på at kuken min ikke er avslørende stiv og lar trusa falle til anklene. Jeg trår ut av den med den ene foten, og med et lite spark med den andre klarer jeg å treffe skittentøyskurven fra der jeg står et par meter unna. Den lange kuken min, litt tyngre og tjukkere enn vanlig, svaier slapt etter den brå bevegelsen. "Bra sikta!" blunker Jan Erik. Han tar buksa og skjorta fra tidligere og henger over den gipsa armen. Jeg tar ned mine klær og følger etter ham ut den lave kjellerdøra. "Ingen som ferdes her oppe uansett, så greit å spare en tur ned med fjøstrusa etterpå." Han smiler som for å berolige meg, og kaster et blikk på meg der vi går splitter nakne rundt huset mot hoveddøra. En mild bris stryker mot skrittet mitt, en uvant og behagelig følelse mot kjønnshårene. "Ser at du ikke friserer, ja!" Jan Erik gliser og nikker mot reiret av ville, mørkebrune krøller som omkranser pikken min, og strekker seg opp og ut til sidene mot mage, lår og rompe. "Ikke verst for en guttunge det der." Han smiler anerkjennende. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal svare, så jeg smiler litt brydd. Den direkte tonen og at han snakker så fritt om så intime ting er noe helt nytt for meg. De få gangene jeg har sett en voksen mann naken før har vært i den offentlige svømmehallen. Men at han tydelig ser og legger merke til kuken mitt gjør at jeg må holde igjen med all min kraft for å ikke få panserstå rett foran ham. "Nei, det gidder jeg ikke å styre med" sier jeg med et bråkjekt smil. Jan Erik fisker fram en pakke Pall Mall uten filter og en lighter fra lomma på buksa som henger over den gipsa armen. "Dårlig vane" smiler han, stopper ved trappa foran døra og tenner på. "Driver du med slikt?" "Har jo vært borti det" smiler jeg og tar ut en fra pakken han holder fram. Jeg røyker ikke fast, men Arne gjør, og jeg pleier å ta meg noen sammen med ham. Jeg tenner på, og vi står et par trekk i stillhet i den varme kveldslufta, uten en tråd. "Tørre greier!" Jan Erik løfter sigaretten og ser oppgitt ut. "Liker best å rulle selv, men måtte nå bare krype til korset med disse ferdiggreiene nå da". Han letter på den gipsa armen og sukker. "Kan rulle for deg, jeg!" smiler jeg. Jeg har mange timers øving med Eventyrblanding og Rizla i kjellerstua til Arne, og syns selv jeg har god kontroll. "Kan du det også, du da?" ler Jan Erik "Ja, du er litt av en avløser, gutt! Tror jeg hadde flaks med å få hyra inn deg, utrolig hvor hjelpeløs man kan bli av å mangle ei høyrehand!" Han smiler hjertelig og blunker mens han tar et drag til av røyken. "Er vel derfor jeg er her?" smiler jeg tilbake. "Bare hyggelig å være til hjelp!" Jeg innser at Jan Erik og jeg skal dele hus og jobb hele sommeren, og blir plutselig grepet av en trygghet og et initiativ som står helt klart for meg. Det fredelige tunet, den usjenerte og åpne væremåten til Jan Erik, bare to mannfolk, langt fra folk... Mulighetene står helt klare for meg, og jeg er ikke nervøs en gang når jeg fortsetter med et tydelig hint i stemmen: "Veit ikke hvordan jeg skulle greid meg uten høyrehånda i seks uker!" Den nakne mannen foran meg ler en kort latter gjennom nesen og skotter på meg mens han tar et nytt drag av sigaretten. "Nei, det er mangt venstrehånda ikke duger like bra til, får'n si!" Han holder opp den tente røyken med venstrehånda for å holde tvetydigheten i det han sier ved lag, men jeg føler meg sikker på at vi snakker om det samme. "Jeg er jo her for å hjelpe der jeg kan, så du må nå bare si fra." Jeg møter øynene hans selvsikkert mens jeg trekker skuldrene bakover og setter brystkassa fram, strekker den slanke overkroppen min og lar enda litt mer blod strømme til den stadig tyngre kuken min. Jan Erik lar blikket vandre nedover hele kroppen min og opp igjen, og de blå øynene hans viker ikke fra mine når han svarer. "Ja, men nå må jeg jo passe på så du ikke syns det blir for mye heller, ikke lett å få tak i arbeidsvillige folk nå for tida..." "Neiss, jeg klarer nok å si fra" svarer jeg. "Og jeg kan jo prøve å se litt sjøl også, hva som må gjøres!" Jeg skotter ned mot det svarte reiret, mannekuken har blitt betydelig tjukkere og tyngre. Den har løftet seg aldri så lite ut fra de tunge ballene, og jeg kan ane at forhuden er i ferd med å bli dyttet til side av et voksende kukhode. "Alltid flott med selvstendig initiativ!" Jan Erik smiler. Jeg er ganske sikker på at vi skjønner hverandre. På denne tiden er jeg jo stor gutt, og som de fleste tenåringer har jeg grei gjæring i pungen omtrent hele tiden. For det meste ordner jeg det sjøl på do eller på rommet mitt, og jeg trenger ikke mer enn et minutt eller to hvis det haster, men jeg er jo glad i å ta meg god tid også, om kveldene for eksempel. Ofte sier jeg til mamma at jeg er trøtt og vil legge meg tidlig, og så ligger jeg fra ti til ett om natta og lar forsatsen flyte mens jeg fantaserer om alt og alle. Halvard og Arne og jeg har dessuten helt siden sent på barneskolen runka sammen, og hverandre, og de siste par årene har det jo blitt litt eksperimentering med både det ene og det andre, slik kompiser gjør uten at foreldrene vet om det. De siste månedene før sommerferien bytta vi mye på å suge hverandre. Halvard har en liten bok, han er en skikkelig nerd, der han noterer et slags poengsystem. Man får mer poeng desto flere sekunder man holder ut før man kommer, og mer poeng desto fortere den du suger av kommer. Så hvis du er flink med munnen og flink til å holde igjen, vinner du. Og jeg leder så langt. Jeg hadde definitivt fått smaken på kuk, og følelsen av å bli krema i kjeften var fantastisk og føltes utrolig tilfredsstillende og forbudt på samme tid. Og smaken - jeg kunne nesten ikke få nok. Vi hadde hatt noen lange og etterhvert ganske klamme helger i kjellerstua hos Arne de siste tre-fire årene. Foreldrene hans var alltid på campingen i helgene, og de var rikere med mye større hus enn oss andre to, så Arne hadde hele etasjen omtrent for seg selv. Dessuten røyka de inne, så ingen kjente lukta av tenåringskroppsvæsker, eller at vi selv etterhvert satt og røyka og drakk øl i helgene, i tillegg til alt det andre. Jan Erik bøyer seg ned og stumper sigaretten i en tom liten blomsterpotte som står halvveis gjemt bak en blomst ved trappa. Han gjør det akkurat så sakte at det kunne virka naturlig, og vinkler det på akkurat riktig måte til at jeg får god utsikt til rævhullet, midt i en fast, rund liten rompe som en hårløs, stram knopp mellom svarte hår. Det pulserer litt i det han gnir sneipen godt mot bunnen av blomsterpotta. "Så, som du sikkert har sett har jeg ikke akkurat et herregårdshus," sier han og pirker seg litt fraværende i den hårete navlen, "så jeg har bare ett bad. Men du kan gjerne gå i dusjen først, så kan jeg vente, det er ikke noe hast med meg" "Ja, men det er vel plass til begge?" smiler jeg og føler meg trygg nok på situasjonen til at han skal synes det er en god idé. "Ja, klart det er plass, men det er jo et lite rom, så vi får ikke så mye armslag akkurat" "Du har jo bare ei arm uansett, og nå er det jo bare vi kara her. Så tror jeg du har sett såpass mye av meg uansett at det går fint å dele bad, eller?" Jeg smiler og ser at han vil gå med på å bli med meg. "Ja, som du skjønner så er jeg ikke så sjenert, så hvis du er sikker på at det er greit sparer vi den tida". Han lar igjen det isblå blikket falle ned mot den nå halvstive pikken min, før han går opp til ytterdøra og gestikulerer at jeg skal følge etter. Oppe på loftsgangen åpner han den lave døra vis-a-vis mitt rom. Badet er dekket med lyseblå fliser, og selv om det ikke er stort er det ikke knøttlite. Skråtaket gjør at det virker mindre. Jan Erik skrur på dusjen, som er like innenfor døra. En lav kant går fra dørstokken og innover langs hele den ene veggen for å hindre vannet i å renne utover hele gulvet, men det er ingen gardin i stanga som langs hele rommet på samme sted oppe på veggen. Han legger klærne sine på en hylle over doen og finner fram to håndklær fra et skap i hjørnet. Disse henger han på en håndklestang på andre sida av døra. Jeg sniker meg rundt ham og legger mine klær oppå hans, siden det er få andre steder jeg ser for meg at de vil holde seg tørre. Han stiger over kanten og går inn i vannstrålen fra dusjen, og lar vannet renne over hodet og hele kroppen mens han holder den skada armen litt ut for å hindre at gipsen blir klissvåt. Hårene klistrer seg til huden og blir enda tydeligere. Det er ingen tvil om at kuken til bonden holder seg halvtjukk, og det virker som også han må konsentrere seg for å ikke bli steinhard. Han går litt bort fra vannstrålen, tar et hvitt såpestykke fra en såpekopp på veggen og begynner å gni ut en glatt, hvitt skum. Jeg stiller meg i den nå ledige plassen under dusjen, og lar den varme, harde vannstrålen renne gjennom det tykke brune håret mitt, over ansiktet og nedover hele kroppen. Jeg gnir vannet ut av øynene, og Jan Erik rekker meg såpestykket. "Vanskelig å nå skikkelig med bare en arm, kan du ta litt på ryggen?" Han stiller seg med ryggen til, og jeg lar såpestykket gli over de brune, muskuløse skulderbladene. De svarte hårene som kryper fra brystkassa over skuldrene og nedover hver side av ryggen gjør at det lett danner seg et glatt, tykt skum. Jeg gnir fingeruppene mot skulderbladene hans, de glir lett over det sleipe såpeskummet, og han slipper ut et svakt sukk. Jeg lar såpestykket gli videre nedover ryggen, og tar meg god tid. Nå er den lange, rette kuken min forbi siste utvei og nesten helt stiv, så jeg gir etter og lar underlivsmusklene mine knipe sammen et par ganger så den blir steinhard. Forhuden min glir halvveis tilbake over et nesten lilla kukhode, og når jeg kikker ned ser allerede en stor dråpe vannklar forsats som har pipla ut av pissehullet. Med såpestykket i venstre hånd lar jeg det gli over først den ene rumpeballen, så den andre. Jeg tar mot til meg og lar den høyre hånda gli sakte rundt den smale, innsåpa hofta, før jeg lar fingrene føle seg fram langs en bustete, grovhåret lyske til jeg kan gripe rundt den nå knallharde og glovarme kuken hans. Et svakt stønn blir fulgt av et lite gisp i det jeg lar såpestykket gli sakte gjennom rumpesprekken hans fra nederst til øverst. Ingenting ved reaksjonene hans får meg til å tvile på at dette er noe han vil - hele kroppen hans formelig skriker etter at jeg skal fortsette. Jeg legger såpestykket tilbake i såpekoppen, og mens jeg sakte lar høyrehånda gå, fram og tilbake, over den store kuken til denne voksne mannen jeg møtte for bare noen timer siden, lar jeg min egen lengre, men litt tynnere, møte rumpesprekken hans. Han griper etter vasken foran seg og bøyer seg litt framover i det han kjenner den sleipe, lekke tenåringspikken min møte huden hans. Jeg kjenner det stramme, pulserende hullet mot kukhodet mitt, nesten som det sutter for å slurpe i seg forsatsen som renner ut av meg. Jeg presser forsiktig mot hullet, og kjenner at han presser forsiktig tilbake. Den såpeglatte stjerna hans åpner seg akkurat nok til at kukhodet mitt glipper inn i en varm og trang himmel. Nå er det min tur til å stønne, et ukontrollert, brummende utrop. Jeg omfavner den mye lavere mannen instinktivt mens jeg fortsatt runker kuken hans, og nesten presser den muskuløse, hårete kroppen ned og bak, trer ham ned på kjeppen mens det varme, trange rommet dekker den mer og mer. "Helt inn..." stønner Jan Erik, og jeg presser meg gjennom den stramme åpningen helt til den kaffebrune busken min møter de korte, svarte hårene på ræva til arbeidsgiveren min. Hullet hans masserer kuken min med ujevne, spasmiske sammentrekninger mens jeg fortsetter å runke ham sakte. Jeg kjenner ballene verke mens jeg beveger kuken inn og ut, litt og litt raskere, kukhodet glir over innsida av den ruglete, varme og trange bondefitta til Jan Erik. Det går ikke mange tak før jeg kjenner at jeg er farlig nære, og jeg stønner høyt. Kuken til Jan Erik begynner å leve sitt eget liv, og jeg kjenner at rævhullet hans strammer seg i kraftige spasmer rundt den lange tenåringspikken min. Han nesten brøler: "For helvete Stian, jeg klarer ikke!", og jeg kjenner en elv av varm sæd renne i en sammenhengende strøm over fingrene mine mens jeg stønnende lar mine egne sprengfulle baller tømme seg i to, tre, fem, ni, tretten intense støt, inn i den lille, muskuløse ræva. Den tykke, seige tenåringskremen lekker ut og renner nedover ballene mine, blandet med glatt såpe og fjørslukt, satsen hans dekker fingrene mine med en hvit, slimete og velluktende klyse som drypper ned på flisgulvet. Vi setter oss nakne og nydusja på den varme steintrappa ute, og jeg ruller to røyk. "Trur faen meg det drypper av meg enda" smiler Jan Erik, "men jeg trenger sikkert påfyll etterhvert". Jeg skrever godt ut og gliser, mens de siste solstrålene glitrer i kjønnshårene mine. Kuken min rykker halvstiv til. "Bare å si fra, jeg hjelper gjerne til jeg!" Han lener seg over meg og lar en varm tunge gli fra busken og ut til det dryppende pissehullet mitt, før han tar kuken i munnen og avslutter den første dagen i den første av mange somre på Fremre Rudslidal.